Arbeiderdikteren Rudolf Nilsen

Arbeiderdikteren Rudolf Nilsen fra Kristiania, gategutten med aner fra de dype skoger.

Rudlof Nilsen regnes som den fremste av arbeiderlyrikerne i 1920 årene. Han vokste opp på østkanten i Kristiania, tok examen artium, ble journalist i Norges Kommunistblad og skrev også for en rekke andre aviser og tidsskrifter. Hans humoristiske dikt, petitartikler og reiseskildringer var ofte signert “Rulle”. Han deltok aktivt i arbeiderbevegelsen.
Han debuterte i 1925 med diktsamlingen “På stengrunn”, fulgt av “På gjensyn” (1926). Den etterlatte “Hverdagen” utkom i 1929. Diktene er skrevet i et tradisjonelt formspråk, men motivvalget var nytt: byproletariatets hverdag med politisk kamp. Han skrev dels rene agitasjonsdikt og aktuelle satiriske dikt, dels sosiale miljøskildringer preget av kjærlighet til byen, foruten kjærlighetsdikt og reisedikt. Av de mest kjente kan nevnes “Revolusjonens røst” og “Nr. 13”. Samlinger av Rudolf Nilsens avis- og tidsskriftsbidrag er utgitt i “Rulle forteller” og “Hilsen og håndslag”, begge utgitt 1974.
“Nr. 13” er Heimdalsgata 26. Den ble bygget i 1895. Bygget hadde 5 etasjer, 10 oppganger og inneholdt 105 ett-værelses leiligheter. Den gang bodde det 700 personer der. Ved århundreskiftet (1899-1900) skal det ha vært innkvartert 1000! Han bodde den 1 desember 1928 i Elvegaten 23, Oslo; Hustruen er ikke nevnt.


Rudolf William Nilsen ble født den 28. februar 1901 i Orkenøygaden 6, Vålerenga, Kristiania;

Foreldrene leide et trangt lite rom i 4. etasje. Det var bare gått tre og en halv måned etter bryllupet mellom Karoline og jernbanearbeideren Karl.Oskar Nilsen, til tross for at de møtte hverandre i Frelsesarmeen! Rudolf ble døpt den 5. mai 1901 i Vålerenga menighet, Christiania; Faddere var: Bybud Hakon Nilsen, Bødkearb. Anton Andersen, Kone Anna Spaberg, Pige Marie Andersen
Han fødtes i en murstensgård og vokste opp i arbeiderkvarterene på østkanten av Oslo. Han ble en gategutt. I hvert fall de første årene av sin levetid, hvis vi med betegnelsen “gategutt” tenker på proletarbarn hjemmehørende på byens østkant, og som har sin tumleplass i byens steinbelagte gater og bakgårder, og ikke blander sammen med mer moderne “gatebarn”, som er en nyere betegnelse på barn som lever på gaten uten noe fast bosted, atskilt fra sine foreldre.
Hans far synes å ha vært en lite stabil og usikker familieforsørger, med små, korte arbeidsopphold på forskjellige steder. Familien flyttet mye. Oskar var også en periode i Amerika. Hans drikkfeldighet og utskeielser gjorde det nokså uutholdelig for lille Rudolf og hans mor. Men noe hjemløst eller bortsatt barn, ble Rudolf Nilsen ikke. Selv om den lille kjernefamilien etter hvert gikk i oppløsning. Hans bestefar overtok omsorgen og kostet på ham en studenteksamen. Det var nok bestefarens ønske, at unge Rudolf skulle studere til prest. Slik ble det nå ikke.
Han gikk sine første år på Sofienberg folkeskole, og tok eksamen artium i 1920. Han utmerket seg som en pliktoppfyllende elev, og fullførte visstnok med meget gode karakterer.
Rudolf var ingen utpreget innestengt, innadvendt eller folkesky dikter som hadde evig nok med sine poetiske vers. Tvert i mot. Han levde et sosialt liv og førte et gjestfritt hus. Og han elsket å reise ut over landets grenser. Besøkte ukjente byer og steder, treffe nye mennesker, lære nye miljøer å kjenne, hente inspirasjon og nye impulser til sin poesi og prosa. Komme til Sovjetunionen. Se sitt elskede Russland. Han skrev reportasjer og reisebrev fra sine turer, og sendte til diverse blader og aviser hjemme i Norge. Martin Nag har samlet de fleste av disse i boken "Rulle forteller.

Den 2. februar 1924 giftet han seg med Ella Signe Quist Kristoffersen. De fikk ingen barn. Dagen etter vielsen flyttet de til Herslebsgate 2, Christiania. De bodde der i under 10 måneder. De leide en kort periode bopel på Lørenskog, en hytte med peisestue i skogkanten. Men Rudolf Nilsen lengtet hjem. Hjem til sin elskede by. I diktet ”Hjemvei” fra samlingen “På stengrunn” gir han temmelig klar beskjed om hvordan det står til: “Å, forlot jeg mitt elskede land,/ mine gater med brosten og sand,/ for å bo her i storskogens rand?// Men mitt hjemsted der er ikke her,/ hvor de tunge, sørgmodige trær/ står og tier når natten er nær.// Og da lenges jeg hjem til min by,/ hvor det dages, ja dages på ny-/ til dens hvite, elektriske gr.”
Slik kan det også sies. Og så flyttet de til byen. Den 1. desember 1926 bodde de i Hasleveien 40 i Aker.
Tirsdag 23.april 1929 døde Rudolf i Paris etter et kort sykeleie, 28 år gammel. Han hadde sammen med sine gode venner doktor Magnus Holen og kunstmaler Dagfin Hermansen, vært borte fra Norge i nesten 5 måneder, på en reise i Frankrike og Spania. I Spania besøkte de Barcelona, Cartagena, Granada og Sevilla. På veien fra Granada til Sevilla begynte Rudolf Nilsen å føle seg dårlig. Han fikk spanskesyken som førte til forskjellige komplikasjoner. Holen forteller i et intervju med Norges Kommunistblad, 4. mai 1929, om Rudolf Nilsens siste levetid. Samtidig som kreftene svinner henn, arbeider poeten hardt og flittig med nye dikt og reisebrev. Holen vil at de skal ta det roligere, men reisekompanjongen vil stadig videre. Da de endelig kommer frem til Sevilla blir Rudolf Nilsen for alvor syk og vil derfor påskynde reisen hjem til Norge. Holen mener imidlertid at det beste vil være å holde seg helt i ro. Han vil sågar legge ham inn på sykehus, men Rudolf Nilsen vil hjem hurtigst mulig. De blir derfor enige om å foreta hjemreisen i etapper. I Paris den 23. april, er Rudolf Nilsen så svekket av feber og pustebesvær, at det er ingen vei utenom. Han må på sykehus. Utover dagen blir han slettes ikke bedre, og om kvelden dør han.
Rudolf Nilsen ble kremert i Paris. Det verserer to historier om hvordan hans levninger kom tilbake til hjemlandet. Pax leksikon har en artikkel om Rudolf Nilsen, forfattet av Yngve Finslo, der det blir hevdet at: “Rudolf Nilsens urne ble smuglet hjem av to venner, som reiste på jernbanen.” Johan Faltin Bjørnsen har i sin biografi over Rudolf Nilsen redegjort for hjemreisen med en litt annen konklusjon. Det var den norske legasjonen i Paris som ordnet med alle papirene for å få Nilsens aske til Norge. Etter litt om og men, ordnet det seg og asken ble forseglet i et jernskrin – et pengeskrin. Noe som visstnok frembrakte en viss forbauselse blant de nærmeste som var møtt frem på Østbanen for å ta i mot den døde. Kanskje er det også temmelig paradoksalt; Dikteren, som i hele sitt skrivende liv uttrykte nærmest hat og forakt mot kapitalisme og pengevesen, ble til slutt forseglet i en svartmalt pengekasse!
Ifølge dødsfallprotokoll for Oslo 23. april 1929 døde “Nielsen, Rudolf, Forfatter, Bopæl: Oslo + Paris, dødsårsak Militærtuberkulose”.

 

Rudolfs forfedre
Begge foreldrene var født i Christiania. Hans far i 1878 og moren i 1877. Morens foreldre flyttet til Christiania i 1876. Faren til Caroline het Nils. Han ble formann på tønnefabrikken i Lakkegata 58. Nils hadde tjent på Skjeggenes i Setskog fra konfirmasjonsalderen, og traff der Mina Halvorsdatter Gravdalen fra Aurskog, som han giftet seg med 13.02 1875. De bosatte seg først på Skjeggenes, før de året etter flyttet til «byn». Nils var født 01.04 1851 på Vestby under Skjeggenes i Setskog, og Mina 05.01 1854 i Gravdalen under Mangen søndre i Aurskog. Minas foreldre var Halvor Hansen Gravdalen (f. 07.02 1832 i Gravdalen under Mangen Søndre i Aurskog) og Rebekka Kristiansdatter Krokstad (f. 08.06 1832 på Enger under Tangen,i Setskog). De giftet seg i Setskog kirke 28.03 1853. Begge har aner fra Eidskog. Vi velger å følge den korteste linjen. Det er Rebekka. Bygdeboka skriver at Rebekkas far Kristian Nilsen Krogstad tok opp plassen Krogstad under Tangen i Setskog. Kristian var født 1789 på Krogstad på Søndre Bolskogen i Eidskog. Han var sagmester. Det kan hende han tok med seg navnet på fødeplassen til den plassen han tok opp i Setskog. Den 26. desember 1819 giftet han seg i Setskog kirke med Anne Marie Knutsdatter Kinnestad. Kristians foreldre var Nils Olsen Krogstad og Mette Kristensdatter Smerud. På Nils sin side er det en del finneslekt, bl.a. slekten vi kaller Sigfridsætta.

 

Stamtre

Det ska’ke alle herrer væra,
det ska au noen påsan bæra
- sier gamle mennesker.
Så langt bak i tiden jeg kjenner
min ætt – er det folk som har slitt.
De startet med to tomme hender
og strevet for seg og for sitt
en levetid uten å skofte.
Men alt de fikk hånd om til slutt
var treller i hånden – og ofte
en finger som var noe stutt.
En eldgammel sannhet forteller
at arbeidet adler en mann.
Så merkelig sjelden det gjelder
for træller av fødsel og stand!
- De gikk på med krummede rygger
i håp om å slite seg fri
og stupte i graven som skygger
av det som de tenke å bli.
Den første jeg kjender av ætten
fikk ryddet seg plass i en skog
og bygget en hytte på pletten
og berget seg brød med en plog.
Så avlet hin adelsmann unger -
men jorden var karrig og hård.
Og så kom der uker av hunger,
og ukene vokste til år.
Min oldefar, fløteren Ola,
var en av det sprekeste slags
som tumler og strir under sola.
Han sprang i en elv som en laks!
Men Ola ble revet i fossen
et år, da det meste var fløtt.
Det skjedde – men ingen vet åssen,
man sa han var utkjørt og trøtt.
En annen bedrøvelig ridder
drog ut for å søke sin lykke.
- Bak skoger og snehvite vidder
bær Yukon et hemmelig smykke:
det røde og skinnende gull. 
Han kjempet vel slik som han skulde, 
men damen var lunefull,
og ridderen døde av kulde.
Og bestefar, fuglen i buret,
som drømte om skogen ved gry …
Hans ansikt blev gråblekt og furet
av mørket og bråket i by.
Og glansen i øinenes blånen
tok støvet i verkstedet med,
og tidlig blev håret om månen
så gråhvitt som gatenes sne.
Og alle de andre av slekten
blev adlet på selvsamme vis. 
De segnet i kne under vekten
av alle de byrder som gis,
og så fikk de ridderslaget
og æren på gravens rand:
- Han var av det rette slaget,
en sliter, en pryd for sin stand!
Så var de vel vakre og stolte
og ranke i hjerte og sjel?
Jeg vet også nogen som solgte
sig selv til å kysse den hæl
som trådte dem grusomt i støvet.
Jeg vet også nogen, hvis hånd
har nølt og har rystet som løvet,
når herskeren la dem i bånd.
Og nogen, hvis hjerner var tåket
av bibelen, trællenes bok,
sang salmer og takket for åket:
- Pris Herren som gav og som tok!
Tålmodige bar de sin byrde
og la den ved himmelens port.
Sagtmodige lot de sig myrde
og takket mens mordet blev gjort.
Nuvel, jeg er gren av min stamme
og bærer den samme slags bark, 
og margen er også den samme,
og veden er hullet av mark.
Men skulde jeg henge litt bedre,
litt mere i sol og i le – 
så sier jeg takk, mine fedre.
Nu suser en sang i vårt tre!

 

Rudolf Nilsens aner!